... Coni., sowie, je nachdem, prout res postulat, Cic.: prout cuique libido est, Hor.: prout res haud opulentae erant, Liv.: ... ... , Sen. u. Quint.: perinde... prout, Plin. pan.: prout... ita, Cels. u.a. ...
veterātor , ōris, m. (vetero), I) der in etw. alt geworden ist, ergraut, gewandt, routiniert, der Routinier, a) übh.: in litteris, Gell.: in causis, Cic. ...
... Adv. in den Verbndgg. proquam, prout, w. s. – II) Praep. m. Abl. ... ... habeamus, halten es dafür, Cic.: ferner pro eo ut = prout, je nachdem wie, Cic. Verr. 3, 126: pro imperio ...
prae-volo , āvi, āre, vorher-, voranfliegen, praevolantes grues, Cic. de nat. deor. 2, 125: aquila leni meatu, prout agmen incederet, velut dux viae praevolavit, Tac. hist. 1, 62: › ...
in-valēsco , valuī, ere (Inchoat. v. invaleo), ... ... mächtig werden, zunehmen, α) v. Lebl.: et haec illave defensurus, prout invaluissent, Tac.: mansit hic (amor), nec refrixit indicio, sed invaluit, Plin ...
veterātōriē , Adv. (veteratorius), a) gewandt, mit Routine, dicere, Cic. or. 99. – b) im üblen Sinne, durchtrieben, verschmitzt, Apul. apol. 46. Donat. Ter. Phorm. 2, 3, 14.
veterātōrius , a, um (veterator), a) bewandert, routiniert, ratio dicendi, Cic. Brut. 261: sed eam (accurationem) ut citius veteratoriam quam oratoriam diceres, ibid. 238. – b) im üblen Sinne, durchtrieben, verschmitzt, nihil ab ...
... Fahrt, bes. zur See, cursus navigationum tuarum, die Routen deiner Fahrten, Cic.: c. diei totius, Mela: insidiosus rector cursus ... ... alcis cursum (v. Winden), Mela: petere alium cursum, eine andere Route, einen andern Kurs nehmen (v. Reisenden zur See), ...
ita , Adv. (zum Pronominalstamme i, vgl. is; ... ... populo praesunt magistratus, Cic.: u. so sicut... ita, Liv.: ita... prout, Cic.: ita, uti (ut) si, Ter. u. Cic.: ...
1. amo , āvī, ātum, āre (Stamm AM, ... ... finden, α) m. Acc.: amavi amorem tuum, Cic.: prout ipse amabat litteras, Nep.: ne nimis amemus vitam et ne nimis oderimus, ...
valeo , valuī, valitūrus, ēre (zu gotisch waldan, ahd ... ... valet! Plaut.: si corpus valet, Cels.: si satis valet (aeger), Cels.: prout nervi valent, Cels. – animo parum valere, seiner Denkkraft nicht recht mehr ...
ex-igo , ēgī, āctum, ere (ex u. ago), ... ... , Ulp. dig. 2, 13, 8. – β) v. Lebl., prout res exigit, es erfordert, nötig macht, Plin.: si quid res exigeret ...
māgnus , a, um (altind. mahánt-, griech. μέγας ... ... ). – magnus fluens Nilus, Verg. georg. 3, 28: u. so prout ille (Nilus) magnus influxit aut parcior, Sen. nat. qu. 4, ...
īn-fluo , flūxī, flūxum, ere, I) hinein - ... ... . Meere), Mela: absol.: influens mare, Mela: influens amnis, Curt.: prout ille (Nilus) magnus influxit aut parcior, Sen. – B) übtr.: ...
dē-curro , currī u. (selten) cucurrī, cursum, ere ... ... rasch dahingleiten, est usus quidam irrationalis, quem Graeci ἄλογον τριβήν (regellose Routine) vocant, quā manus in scribendo decurrit, Quint. 10, 7, 11; ...
validus , a, um (valeo), kräftig, stark ( ... ... auctor validissimus, Tac.: validissimus quisque, der Bedeutendste, Tac.: id senatus consultum, prout potens vel inops reus incĭderat, infirmum (unwirksam) aut validum (noch ...
con-gruo , gruī, ere (con u. *gruo, ... ... , harmonieren, α) v. Lebl. (Ggstz. discrepare, repugnare): res prout congruunt aut repugnant, Quint.: congruere artes honestas, Tac.: sensus nostri ut in ...
trepido , āvī, ātum, āre (trepidus), trippeln, ... ... Liv. – quid est, quod trepidas? Ter.: metu, Verg.: formidine, Ov.: prout sonuit acies terrent trepidantve, Tac.: vigiles trepidare, Liv.: haud decoro proelio trepidare ...
per-inde , Adv., ebenso, auf gleiche Weise, Cic ... ... .: p. tamen ut etc., doch so, daß usw., Eutr.: p. prout, Plin. pan.: p. ut... ita, Liv.: p. utcumque... ita, ...
dē-linquo , līquī, lictum, ere, I) v. tr. ... ... deliquere homines adulescentuli per ambitionem, Sall.: si cunctatione deliqui, virtute corrigam, Tac.: prout bellis externis meruerant aut domi seditione deliquerant, Tac.: quod (weil) populi ...
Buchempfehlung
Die schöne Böhmin Bozena steht als Magd in den Diensten eines wohlhabenden Weinhändlers und kümmert sich um dessen Tochter Rosa. Eine kleine Verfehlung hat tragische Folgen, die Bozena erhobenen Hauptes trägt.
162 Seiten, 9.80 Euro
Buchempfehlung
Biedermeier - das klingt in heutigen Ohren nach langweiligem Spießertum, nach geschmacklosen rosa Teetässchen in Wohnzimmern, die aussehen wie Puppenstuben und in denen es irgendwie nach »Omma« riecht. Zu Recht. Aber nicht nur. Biedermeier ist auch die Zeit einer zarten Literatur der Flucht ins Idyll, des Rückzuges ins private Glück und der Tugenden. Die Menschen im Europa nach Napoleon hatten die Nase voll von großen neuen Ideen, das aufstrebende Bürgertum forderte und entwickelte eine eigene Kunst und Kultur für sich, die unabhängig von feudaler Großmannssucht bestehen sollte. Dass das gelungen ist, zeigt Michael Holzingers Auswahl von neun Meistererzählungen aus der sogenannten Biedermeierzeit.
434 Seiten, 19.80 Euro